Tag Archive | fortid
18/10/2025  

Rökleiðslafrá venjulegum serbneskum uxa

Mikið af undrum gerast í þessum heimi og landið okkar er, eins og margir segja, yfirfullt af undrum í þeim mæli að undur eru ekki lengur undur. Hér er fólk í mjög háum stöðum sem hugsar alls ekki, og til bóta, eða kannski af einhverjum öðrum ástæðum, fór venjulegur uxi, sem er ekkert frábrugðinn öðrum serbneskum uxum, að hugsa. Guð má vita hvað gerðist sem varð til þess að þetta hugvitssama dýr vogaði sér að taka upp svo brjálæðislega viðleitni, sérstaklega þar sem það hafði verið sannað að í Serbíu gæti þessi óheppilega iðja aðeins valdið manni vanvirðingu. Við skulum þá segja að þessi vesalings djöfull, í öllum sínum barnaskap, vissi ekki einu sinni að þessi viðleitni er ekki hagkvæm í heimalandi hans, svo við munum ekki kenna honum neitt sérstakt borgaralegt hugrekki. En það er samt hulin ráðgáta hvers vegna uxi ætti að hugsa þar sem hann er ekki kjósandi, né ráðherra né sýslumaður, né hefur hann verið kjörinn varamaður á einhverju uxaþingi, eða jafnvel (ef hann hefur náð ákveðnum aldri) öldungadeildarþingmaður. Og hefði fátæku sálina einhvern tíma dreymt um að verða ráðherra í einhverju uxalandi, þá hefði hann átt að vita að þvert á móti ætti hann að æfa sig í því að hugsa sem minnst, eins og þessir ágætu ráðherrar í sumum hamingjusamari löndum, þótt okkar land er heldur ekki svo heppið í þessum efnum. Að lokum, hvers vegna ættum við að vera sama um hvers vegna uxi í Serbíu hefur tekið upp viðleitni sem fólkið hefur yfirgefið? Það gæti líka hafa gerst að hann byrjaði að hugsa eingöngu vegna náttúrulegs eðlis síns.

Svo, hvers konar uxi er það? Venjulegur uxi sem hefur, eins og dýrafræðin kennir okkur, höfuð, líkama og útlimi eins og allir aðrir uxar; hann dregur kerru, beitir á grasi, sleikir salt, smjattar og hneggjar. Hann heitir Gráni.

Svona fór hann að hugsa. Einn daginn setti húsbóndinn hann í ok og vinur hans, Svarti, hlóð nokkrum stolnum spýtum á kerruna og fór með þær í bæinn til að selja. Næstum strax þegar hann kom inn í bæinn, seldi hann spýturnar og óokaði Grána og félaga hans, krókaði keðjuna sem bindur þá við okið, kastaði balkansnotru fyrir framan þá og fór glaður inn í lítla krá til að hressa sig við með nokkrum drykkjum. Það var hátíð í gangi í bænum, þannig að þar gengu karlar, konur og börn um frá öllum áttum. Galonja (Svarti), sem var talinn frekar heimskur af öðrum uxum, horfði ekki á neitt, heldur henti hann sér í nestið sitt af fullri alvöru, borðaði sig fullann, hneggjaði dálítið af einskærri ánægju og lagðist svo niður, ljúfur, blundandi og íhugandi. Allt þetta fólk, sem átti leið framhjá, hafði engar áhyggjur af honum. Hann er bara að blunda og íhuga friðsamlega (það er leitt að hann er ekki manneskja, með allar þessar tilhneigingar fyrir háleitan feril). En Gráni gat ekki tekið einn einasta bita. Draumkennd augu hans og dapurlegi svipurinn á andliti hans sýndi við fyrstu sýn að hann var hugsuður, og ljúf, áhrifarík sál. Fólk, Serbar, gengur framhjá honum, stolt af sinni glæsilegu fortíð, nafni sínu, þjóð sinni og þetta stolt sýnir sig í strangri framkomu og skrefum þeirra. Gráni fylgdist með þessu öllu, og sál hans var allt í einu upptekin af sorg og sársauka vegna hins gífurlega óréttlætis, og hann gat ekki annað en látið undan svo sterkri, skyndilegri og kröftugri tilfinningu; hann hrökk við sorgmæddur, sársaukafullur, og tárin runnu í augu hans. Og í miklum sársauka sínum fór Gráni að hugsa:

– Af hverju eru húsbóndi minn og samlandar hans, Serbar, svona stoltir? Hvers vegna bera þeir höfuðið svona hátt og horfa á fólkið mitt með hrokafullu stolti og fyrirlitningu? Þeir eru stoltir af föðurlandi sínu, stoltir af því að miskunnsöm örlög hafi veitt þeim það að fæðast hér í Serbíu. Móðir mín fæddi mig líka hér í Serbíu og Serbía er ekki bara heimaland mitt heldur líka föður míns og forfeður mínir hafa, rétt eins og þeir, allir saman komið til þessara landa frá gamla slavneska heimalandinu. Og þó hefur enginn okkar uxanna verið stoltur af því, við vorum aðeins stoltir af því að geta dregið þyngri byrðar upp á við; enn þann dag í dag hefur uxi aldrei sagt við þýskan uxa: „Hvað vilt þú mér, ég er serbneskur uxi, heimaland mitt er hið stolta land Serbíu, allir forfeður mínir voru búnir að burðast hér og hér, í þessu landi eru grafir forfeðra minna. „Guð forði okkur frá því, við höfum aldrei verið stolt af þessu, aldrei hefur okkur dottið það í hug, og þeir eru jafnvel stoltir af því. Skrítið fólk!

Tekinn af þessum hugsunum hristi uxinn dapurlega höfuðið, bjalla á hálsi hans hringdi og okið brakaði. Svarti opnaði augun, horfði á vin sinn og sagði:

– Þarna ferðu aftur með þessa vitleysu þína! Borðaðu, fífl, fitaðu, sjáðu rifbeinin þín, þau standa öll út; ef gott væri að hugsa, hefðu menn ekki látið okkur uxunum það eftir. Enginn möguleiki aðvið hefðum verið svona heppin!

Gráni horfði á félaga sinn með vorkunn, sneri höfðinu frá honum og sökkti sér aftur í hugsanir sínar.

– Þeir eru stoltir af sinni glæsilegu fortíð. Þeir hafa sinn Kosovo-völl, orrustuna um Kosovo. Stórmál, hafa forfeður mínir ekki dregið kerrur með mat og vopnum í þá daga? Ef það væri ekki fyrir okkur hefði fólk þurft að gera það sjálft. Svo er það uppreisnin gegn Tyrkjunum. Stórkostleg, göfugviðleitni, en hver var þarna á þeim tíma? Voru það þessir hánefju vitleysingjar, sem gengu stoltir frammi fyrir mér eins og það væri þeirra gildi, sem vakti uppreisnina? Hér, tökum húsbónda minn sem dæmi. Hann er líka svo stoltur og montar sig af uppreisninni, sérstaklega með því að langafi hans fórst í frelsisstríðinu sem sannkölluð hetja. Og eru þetta gildi húsbónda míns? Langafi hans átti rétt á að vera stoltur, en ekki hann; Langafi hans dó svo húsbóndi minn, afkomandi hans, gæti verið frjáls. Hann er því frjáls og hvernig notar hann frelsi sitt? Hann stelur spýtum annarra, sest á kerruna og ég þarf að draga bæði hann og spýturnar á meðan hann sefur við tauminn. Nú hefur hann selt spýturnar, hann drekkur áfengi, gerir ekkert og er stoltur af sinni glæsilegu fortíð. Og hversu mörgum forfeðrum mínum hafði verið slátrað í uppreisninni til að fæða bardagamennina? Og drógu ekki forfeður mínir á þeim tíma vopn, fallbyssur, mat, skotfæri? Og samt erum við ekki stolt af gildum þeirra vegna þess að við höfum ekki breyst; við gerum enn skyldu okkar í dag, rétt eins og forfeður okkar gerðu, þolinmóðlega og samviskusamlega.

Þeir eru stoltir af þjáningum forfeðra sinna og af fimm hundruð ára þrælahaldi. Ættfólk mitt hefur þjáðst í gegnum tilveru sína og enn í dag þjáumst við og erum hneppt í þrældóm, en samt öskrum við ekki um það eins hátt og við getum. Þeir segja að Tyrkir hafi pyntað, slátrað og hengt þá; jæja, forfeðrum mínir var slátrað af bæði Serbum og Tyrkjum, og þeir steiktir og beyttir alls kyns pyntingum.

Þeir eru stoltir af trú sinni og trúa samt ekki á neitt. Hvernig er það mér og mínum mönnum að kenna að við getum ekki verið samþykkt meðal kristinna manna? Trúarbrögð þeirra segja þeim „þú skalt ekki stela“ og þar er húsbóndi minn að stela og drekka fyrir peningana sem hann fékk fyrir að stela. Trúarbrögð þeirra leiðbeina þeim um að elska nágrannann, en samt skaða þeir hvern annan. Fyrir þá er besti maðurinn, dæmi um dyggð, sá sem gerir engan skaða, og auðvitað dettur engum í hug að biðja einhvern um að gera eitthvað gott líka, fyrir utan að gera ekki skaða. Það er bara svona lág semdæmi þeirra um dyggð eru, ekki meira en hver ónýtur hlutur sem gerir ekki skaða.

Uxinn andvarpaði djúpt og andvarp hans lyfti rykinu af veginum.

– Svo – hélt uxinn áfram með sorgarhugsanir sínar – í þessu tilfelli, erum ég og frændur mínir ekki betri í þessu öllu en allir þeirra? Ég hef aldrei myrt neinn, ég hef aldrei rægt neinn, hef engu stolið, ekki rekið saklausan mann úr opinberri þjónustu, ekki hallað á ríkissjóð, ekki lýst yfir fölsku gjaldþroti, ég hef aldrei hlekkjað eða handtekið saklaust fólk, ég hef aldrei rægt vini mína, ég hef aldrei gengið gegn uxareglum mínum, ég hef ekki borið ranga vitnisburði, ég var aldrei utanríkisráðherra og gerði landinu aldrei mein, og ekki bara að ég geri ekki neitt illt, ég geri jafnvel þeim gott sem gera mér mein. Móðir mín fæddi mig og strax tóku vondir menn meira að segja mjólk móður minnar frá mér. Guð hefur að minnsta kosti skapað gras handa okkur uxum, en ekki fyrir mennina, og þó svipta þeir okkur því líka. Samt sem áður, fyrir utan allt þetta barð, drögum við kerrur manna, plægjum akrana þeirra og gefum þeim brauð. Og samt viðurkennir enginn kosti okkar sem við gerum fyrir móðurlandið…

– Eða taka föstu sem dæmi; jæja, fyrir menn, trúarbrögð segja mönnum að fasta á öllum hátíðardögum, og þó eru þeir ekki einu sinni tilbúnir til að þola þessa litlu föstu, meðan ég og fólkið mitt fastar allt okkar líf, allt frá því að við erum fyrst vanin af brjósti móður.

Uxinn lækkaði höfuðið eins og hann væri áhyggjufullur, lyfti því svo aftur, hnussaði reiðilega, og svo virtist sem eitthvað mikilvægt væri að koma aftur til hans, kvelja hann; Allt í einu sagði hann glaður:

– Ó, ég veit það núna, það hlýtur að vera það – og hann hélt áfram að hugsa, – það er það sem það er; þeir eru stoltir af frelsi sínu og borgaralegum réttindum. Ég þarf að huga að því alvarlega.

Og hann var að hugsa, hugsa, en gat ekki gert það út.

– Hver eru þessi réttindi þeirra? Ef lögreglan skipar þeim að kjósa, þá kjósa þeir og svona gætum við alveg eins sagt: „Fy-r-i-ir!“ Og ef þeim er ekki skipað það, þá þora þeir ekki að kjósa, eða jafnvel dunda sér við pólitík, alveg eins og við. Þeir verða líka fyrir barsmíðum í fangelsi, jafnvel þótt þeir séu algjörlega saklausir. Að minnsta kosti hneggjum við og veifum skottinu, og þeir hafa ekki einu sinni það litla borgaralega hugrekki.

Og á þeirri stundu kom húsbóndi hans út úr kránni. Hann var drukkinn, haltrandi, óljós augu, muldraði óskiljanleg orð, og gekk hikandi í átt að kerrunni.

– Sjáðu bara, hvernig notar þessi stolti afkomandi frelsið sem var unnið með blóði forfeðra sinna? Rétt, húsbóndi minn er handrukkari og þjófur, en hvernig nota hinir þetta frelsi? Bara til að iðka aðgerðarlausir og vera stoltur af fortíðinni og af gildum forfeðra sinna, þar sem þeir hafa jafnmikið framlag og ég. Og við uxarnir, við vorum eins duglegir og nytsamir verkamenn eins og forfeður okkar höfðu verið. Við erum uxar en getum samt verið stoltir af erfiðu starfi okkar og gildum í dag.

Uxinn andvarpaði djúpt og bjó hálsinn undir okið.

 

Í Belgrad, 1901.
Fyrir „Radoje Domanović“ verkefnið þýtt af Dagbjörtu Gísladóttir, 2022.

07/01/2023  

En almindelig serbisk okses ræsonnement

Der opstår en del mirakler i denne verden og vores land, som mange siger, flyder over med mirakler i sådan et omfang, at mirakler ikke længere er mirakler. Der er folk her med meget høje stillinger, som slet ikke tænker, og som en kompensation, eller måske af andre årsager, så begyndte en almindelig bondes okse, der ikke er anderledes fra andre serbiske okser, at tænke. Gud ved hvad der skete, der gjorde dette sindrige dyr modig nok til at starte sådan overilet bestræbelse, især siden det var blevet bevist, at i Serbien, så er denne uheldig stilling en ren bjørnetjeneste. Lad os så sige, at denne stakkels djævel i sin naivitet ikke engang vidste, at dette arbejde ikke lønner sig i hans hjemland, så vi ikke vil tilskrive ham noget særligt borgerligt mod. Men det er dog stadig et mysterie hvorfor en okse skal tænke, siden han hverken er en vælger, en rådmand eller en fredsdommer, og han er heller ikke blevet valgt som næstformand i nogen kvægforsamling, eller endda (hvis han havde nået en særlig alder) som senator. Og hvis den stakkels sjæl nogensinde havde drømt om at blive minister i noget kvægland, så burde han havde vidst, at stik modsat, så burde han øve sig i at tænke så lidt som muligt, ligesom de dygtige ministre i andre, gladere lande, selvom vores land ikke er så heldigt på dette område heller. Når alt kommer til alt, hvorfor skulle vi gå op i, hvorfor en okse i Serbien er begyndt på en aktivitet, som er blevet droppet af folket? Det kan også være, at han simpelthen begyndte at tænke på grund af et naturligt instinkt.

Så hvilken slags okse er det? En almindelig okse der har, som en zoolog lærte os, et hoved, krop og lemmer, som alle andre okser; han trækker en vogn, græsser på marken, slikker salt, tygger drøv og bræger. Hans navn er Grålig, da han er en grå okse.

Sådan her startede han med at tænke. En dag lagde hans herre et åg på ham og hans ven, Sorte, læssede nogle stjålne stakitter på vognen og tog dem med til byen for at sælge. Han fik solgt dem næsten med det samme han gik ind i byen, og fjernede derefter åget fra Grålig og hans kammerat, satte kæden, der bandt dem til åget, fast, kastede lidt hø foran dem, og gik glad ind i en lille kro for at få lidt at drikke. Der var en festival i gang i byen, så der var mænd, kvinder og børn, der gik rundt alle vegne. Sorte, som var kendt blandt andre okse for at være lidt dum, så ikke på noget af det. Han gik i stedet i gang med sin frokost, spise en mavefuld, brægede lidt af tilfredshed, og lagde sig derefter ned, for at slumre og tygge drøv. Alle de mennesker der gik forbi, interesserede ham ikke. Han slumrer bare og tygger drøv helt fredsommeligt (det er en skam han ikke er et menneske, med alle disse dispositioner til en strålende karriere). Men Grålig kunne ikke tage en bid af det. Hans drømmende øjne og det triste udtryk i ansigtet viste først, at dette var en grubler og en sød, påvirkelig sjæl. Folk, serbere, gik forbi ham, stolt af deres ærefulde fortid, deres navn og nation, og dette vises i deres alvorlige adfærd og tempo. Grålig så alt dette og hans sjæl blev pludselig overvundet af sorg og smerte, på grund af den store uretfærdighed, og han kunne ikke andet end at lade sig overvinde af en stærk, pludselig og kraftfuld følelse; han brægede trist, smertefuldt, med tårer i øjne. Og midt i den intense smerte, begyndte Grålig at tænke:

Hvad er min ejer og hans landsmænd, serberne, så stolte af? Hvorfor holder de hovederne så højt og ser på min art med hovmodig stolthed og foragt? De er stolte af deres moderland, stolte at den barmhjertige skæbne har ladet dem blive født her i Serbien. Min mor fødte mig også her i Serbien, og Serbien er ikke blot mit hjemland, men også min faders, og mine forfædre er, ligesom deres, ankommet til dette land fra det gamle slaviske hjemland. Og alligevel er der ingen af os okse der har følt stolthed, vi har kun været stolte af vores evne til at trække et tungt læs op af bakke; helt op til i dag, har ingen okse nogensinde fortalt en tysk okse: ”Hvad vil du mig, jeg er en serbisk okse, mit hjemland er det stolte land Serbien, alle mine forfædre er blevet kælvet der, og her, i dette land, er mine forfædres grave. Gud forbyde, at vi nogensinde fandt stolthed i det, det har vi aldrig tænkt på, og de er endda stolte af det. Sikke et mærkeligt folk!

Optaget af sine tanker, rystede oksen trist med hovedet, mens klokken om halsen ringede og åget knagede. Sorte åbnede øjnene, så på sin ven og brølede:

– Så er du i gang igen med dette nonsens! Spis, din idiot, få noget fedt på kroppen, alle dine ribben stikker ud; hvis det var godt at tænke, så ville folk ikke have overladt det til os okser. Så heldige ville vi ikke være!

Grålig så på sin kammerat med medlidenhed, drejede hovedet væk fra ham og stod i sine egne tanker igen.

– De er stolte over deres ærefulde fortid. De har deres Kosovo Mark, Slaget om Kosovo. Hvad så, har mine forfædre ikke trukket vogne med mad og våben selv dengang? Hvis det ikke var for os, så skulle folk selv have gjort det. Så var der opstanden mod tyrkerne. En stor, ædel indsats, men hvem var der dengang? Var det disse højnæsede tosser, der spankulerer stolt foran mig, som om det var deres fortjeneste, at opstanden blev arrangeret? Tag min ejer som eksempel. Han  er også stolt og praler om opstanden, især fordi hans oldefar døde under frihedskrigen, en ægte helt. Og er det så min ejers fortjeneste? Hans oldefar havde retten til at være stolt, men ikke ham; hans oldefar døde, så min ejer og hans efterkommere kan være frie. Så han er fri, og hvordan bruger han sin frihed? Han stjæler andre menneskers stakitter, sidder på vognen, og jeg skal trække både ham og stakitterne mens han sover ved tøjlerne. Nu har han solgt sine stakitter, han drikker spiritus, gør intet og er stolt over sin ærefulde fortid. Og hvor mange af mine forfædre er ikke blevet slagtet under opstanden for at brødføde krigerne? Og trak mine forfædre ikke våben, kanoner, mad og ammunition? Og alligevel er vi ikke stolte over deres fortjenester, for vi har ikke ændret os; vi gør stadig vores pligt i dag, ligesom vores forfædre gjorde, tålmodigt og bevidst.

De er stolte af deres forfædres lidelser og fem hundrede års slaveri. Min art har lidt gennem hele vores eksistens, og i dag  er vi stadig slaver og lider, men vi vandrer ikke rundt og beklager os. De sagde, at tyrkerne har tortureret, slagtet og spiddet dem; jamen, mine forfædre blev slagtet af både serbere og tyrkere, og herefter ristet, og ført gennem alle mulige former for tortur.

De er stolte af deres religion, og alligevel tror de ikke på noget. Hvorfor kan jeg og min art så ikke blive accepteret af de kristne? Deres religion fortæller dem, at de “ikke må stjæle”, og her min ejer så, der stjæler og drikker for de penge han fik ved at stjæle. Deres religion siger, at de skal elske deres naboer, og alligevel skader de kun hinanden. For dem, de bedste mænd, et dydigt eksempel, er dem, der ikke gør nogen skade, og selvfølgelig overvejer ingen at bede nogen om at gøre noget godt, udover ikke at gøre skade. Det er så lavt de er sunket, at deres eksempler på dyd ikke omhandler mere, end enhver ubrugelig genstand, der ikke gør skade.

Oksen sukkede dybt og løftede blikket fra støvet på vejen.

– Så – fortsatte oksen med sine triste tanker – i dette tilfælde, er jeg og min art så ikke bedre end nogen af dem? Jeg har aldrig myrdet nogen, jeg har aldrig bagvasket nogen, har ikke stjålet noget, har ikke fyret en uskyldig mand fra embedsværket, har ikke lavet underskud i statskassen, har ikke erklæret falsk bankerot, jeg har aldrig lænket eller arresteret uskyldige folk, har aldrig bagtalt mine venner, jeg har aldrig gået imod mine principper som okse, jeg har ikke lavet falske udtalelse, jeg var aldrig minister og har ikke gjort landet nogen skade, og jeg har ikke blot gjort ingen skade, men har endda også behandlet dem godt, som har gjort skade på mig. Min mor kælvede mig og omgående tog onde mænd min mors mælk fra mig. Gud har i det mindste skabt græs for os okser og ikke for mænd, men det nægter de os også. Stadig, også med alle tæskene, så trækker vi menneskets vogne, pløjer deres marker og brødføder dem. Og alligevel taler ingen om vores arbejde for moderlandet…

– Eller tag bare faste som eksempel; for mennesker, så siger religionen at de skal faste på alle festdage, og alligevel er de ikke villige til at gennemgå den smule faste, mens jeg og min art faster hele vores liv, lige siden vi først blev vænnet fra moderens yver.

Oksen sænkede sit hoved, som hvis han har bekymret, og løftede det så igen, prustede vredt, og det virkede som om at noget vigtigt pludselig slog ham, pinte ham; pludselig brølede han fornøjet:

– Oh, jeg ved det nu, det må være det – og han fortsatte med at tænke, – det er hvad det er; de er stolte af deres frihed og borgerlige rettigheder. Jeg må tænke det til bunds.

Og han tænkte og tænkte, men kunne ikke finde ud af det.

– Hvad er disse rettigheder? Hvis politiet beordrer dem til at stemme, så stemmer de, og sådan kunne vi lige så godt brøle: ”Foooor!” Og hvis de ikke bliver beordret til det, så vil de ikke stemme, eller gå ind i politik, ligesom os. De bliver også slået i fængslet, selv hvis de er uskyldige. I det mindste bræger vi og vifter vores haler, og de har ikke engang den smule civilmod.

Og i det øjeblik kom hans ejer ud af kroen. Fordrukken, vraltende, slørede øjne, og mumlede nogle uforståelige ord, mens han snoede sig mod vognen.

– Se lige, hvordan kan denne stolte efterkommer bruge friheden, der blev vundet med blod fra hans forfædre? Min ejer er fordrukken og en tyv, men hvor ofte bruger andre denne frihed? Kun til at visne væk og være stolt over fortiden og af deres forfædres arbejd, hvor de har bidraget lige så meget som jeg. Og os okser, vi er forblevet lige så hårdarbejdende og nyttige arbejdere som vores forfædre. Vi er okser, men vi kan stadig være stolte af vores besværlige arbejde og fortjenester i dag.

Oksen sukkede dybt og gjorde sin nakke klar til åget.

 

I Beograd, 1902.
For “Radoje Domanović” Project, oversat af Julie Eriksen, 2021.